Eriks reise

Lille Erik har en Oldefar som er veldig gammel. Han blir 93 år i år, og formkurven har pekt nedover en stund. Den har pekt nedover så lenge at det virker usannsynlig at den noensinne vil peke oppover igjen. Noen ganger er det vanskelig å vite om Oldefar lever i den samme verden som vi andre, eller om han lever mest i sin egen. Til tross for at han har vært blind i 20 år så har Oldefar på senere tid begynt å se ting som vi andre ikke ser. Kanskje er det medisinene som gjør at han ser det som er usynlig for oss andre. Eller kanskje det er hans gamle venner som holder ham selskap mens han venter… Sannheten er uansett at det blir stadig vanskeligere å få kontakt med Oldefar. Erik er bare 3 år og har ikke truffet sin gamle oldefar så mange ganger. Det blir ikke så ofte når Oldefar bor i et helt annet land. I en familie med et gammelt hus og med to barn og hester og hund og katt og låve og travle jobber har man ikke tid til å dra til utlandet. Det får bli en annen gang kan far si. Men det passer jo egentlig aldri, og hvem vet hvor lenge Oldefar gidder å vente. En helg for ikke så lenge siden pakket derfor Erik sin Kaptein Sabeltann-koffert og hoppet på et skip til et fremmed land som han hørt om iblant.

Skipet som skulle seile til Sverige var ganske stort og var fullt av biler og mennesker og butikker. Det fantes heldigvis noen leker også, for reisen varte i flere timer. Noe tid klarte Erik å fordrive i Color Vikings lekehjørne, der flere andre barn også gjorde sitt beste for å få tiden å gå. Pappa kjøpte et kakestykke, men det viste seg å ikke være så godt likevel. De snille damene som jobbet i kafeteriaen spanderte is med sjokolade og fargeglade skjeer, fordi de ville ikke at Erik skulle si at han ikke ville være på båten mer. Det ble far som fikk spise mesteparten av isen. Kanskje Erik var litt sjøsyk. Da han satt og så ut av et av skipets mange svære vinduer så han ganske liten og trist ut. Men siden ble han med far til tax-free-butikken, og der fantes det et digert redningshelikopter som kunne både blinke, ule og snurre på rotorbladene. Da ble Erik glad, og resten av seilasen var bare gøy.

Etter at skipet anløp havna i Strömstad begynte en enda lengre reise. Fastspent i en barnstol måtte Erik tilbringe de neste sju timene i en gammel bil. Men han tok det med ro. Som en gammel stoiker godtok han sin skjebne, selv om reisen gjennom Sverige kunne synes uendelig. Et par bensinstasjonsboller, en liten høneblund og litt lek med nyervervet redningshelikopter (takk gud, for leker som blinker og uler) så kom Erik faktisk fram til Farmor til sist.

Neste dag kjørte Erik og hentet Farfar på togstasjonen. Dette var dagen han skulle hilse på Farfars far, Oldefar. Fra togstasjonen i Nyköping og til Oldfars nye bosted i en eldrebolig i Katrineholm kjørte Erik sammen med sin far og sin farfar i den gamle bilen. Men denne dagen var reisen kortere, bare en time, eller kanskje to. Og så gjorde de et stopp i butikken for å kjøpe boller og winebrød til Oldefar. Erik og farfar. Hånd i hånd gikk de til Oldefars nye hus.  Et stort hus med mange etasjer og heis. Erik fikk trykke på flere knapper som lyste da han trykte på dem. Så var de hos Oldefar.

En kort tid senere reiste Erik til Sverige enda en gang, denne gangen for å ta et siste farvel med oldefar. I kirken var det veldig mange som var lei seg for at oldefar Lennart var død. Men oldefar hadde levd et langt og godt liv og vil bli husket av veldig mange, veldig lenge. Sammen med sin kone Signe fikk Lennart tre barn og sju barnebarn. Hvor mange oldebarn de kommer til å få vet ingen ennå, men Lennart rakk i hvert fall å treffe de to første, Erik og Karl Magnus.