Det er ikke bare Ibsen som hadde ripsbusk, jeg har én jeg og.
Jeg har puslet litt i hagen i år – eller pulat i trädgården, som man gjerne sier på svensk. Jeg har bland annet plantet en hel del bie-vennlige blomster, slik at biene i nabolaget skal få litt mer å spise. I tillegg har jeg plantet tomater, sukkererter og jordskokker. Jordbær og bringebær plantet jeg for et par år siden.
Men den store, flotte ripsbusken, den stod allerede der da jeg flyttet inn i huset mitt for litt over fire år siden. Hvert år siden jeg flyttet inn har ripsbusken gitt meg masser av fine røde bær, og hvert år har jeg tenkt at jeg burde virkelig plukke mine fine rips. Men hvert år er bærene blitt overmodne før jeg har fått meg til å gå ut til busken med en bolle eller en bøtte, og de har blitt mørke og skrukkete uten at noen har fått noen som helst glede av rikdommene, med unntak for én og annen skjære som kanskje var blitt lei av jordbærene mine. Men så i år, denne sommeren, var ripsbusken min så overfylt av vakre røde rips at jeg bare måtte plukke noen, og med litt hjelp fra det allvitende Internett, og min vakre og nesten allvitende Elin, fikk jeg siden koket bærene til saft, og så til gelé som vi siden spiste på rundstykkene våre til frokosten morgenen etterpå. Det gav med en veldig hyggelig følelse, og så var det så godt også. Det hadde nok vært mye enklere, og kanskje ikke så veldig mye dyrere, og gå de to hundre meterne bort til Kiwi og kjøpe et glass med ripsgelé hvis vi nå ville ha det på rundstykkene våre til frokosten, men jeg er ganske sikker på at den geléen ikke ville ha gitt meg den samme gode følelsen.
Jeg har forresten fått masser av jordbær også i år.
