Da jeg tar av meg hanskene så kommer smerten umiddelbart. Det er som å bli truffet av en iskald sandblåser, eller pepret med små nåler, når den yrende snøen treffer de nakne hendene. Når jeg tar av meg mine skibriller så blir det enda verre: Jeg kniper i hop øynene til to små spriker som er så tynne at jeg nesten ikke ser noe i det hele tatt, og likevel kommer snøen inn med én gang. Dette klarer jeg ikke i mer enn noen få sekunder av gangen, men jeg må bare få tatt noen bilder.

I februar så reiste jeg til Finse med noen av kollegaene mine i Fjellsport, og før turen gledet jeg meg over alle de fine bildene jeg tenkte ta mens vi var der. Jeg så bildene for meg, da jeg tenkte på den kommende turen. Jeg skulle ta noen skikkelig kule bilder av kollegaene som gikk på ski, satte opp telt og gravde snøhuler. Himmelen var blå i bildene som jeg så i hodet mitt, og snøen var gnistrende hvit. Det skulle bli mange kule bilder fra denne turen, tenkte jeg på forhånd. Det kan jo være en god idé, når man skal fotografere, å ha en tanke om hvordan man vil at bildene skal komme til å se ut. På den måten kan man være litt forberedt, og ha en plan for hva man skal gjøre når man endelig er på plass og skal ta bildene. Men så viser det seg jo ofte at ting ikke blir helt som man hadde sett det for seg.

Mine kollegaer og jeg skulle gå på ski over et lite stykke av Hardangervidda, og vi skulle sove tre netter i telt i snøen. Det var planen. Vi skulle sove i telt på vinterstid, det var hovedpoenget kan man nok si. Vi skulle tilegne oss praktisk kunnskap om hva slags utstyr man trenger når man er på tur i vinterfjellet, og hvordan man skal bruke utstyret. Hvordan skal man for eksempel få et telt til å stå trygt i dyp snø, og hvordan skal man sove ute om vinteren uten å fryse? Hvordan bruker man en turbrenner med bensin som drivstoff, og hvordan er det å gå på ski og trekke alt utstyret sitt på en pulk? Det var slikt vi skulle få prøve på i virkeligheten. Det var en mulighet for dem som vil kjenne på hvordan det kan være å gå på tur i fjellet om vinteren til å få gjøre det med det som trengs av utstyr, i selskap med noen som har mye erfaring med vinter-ekspedisjoner fra før. Det skulle både bli opplæring og en god del hygge, var planen. Slik ble det også, selv om det altså ikke ble akkurat som planlagt.

Vår ekspedisjonsleder heter Oskar, og han har vært ute mange vinternetter før. Blant annet så har han jobbet som turguide i både Alaska og på Svalbard. Et par dager før vi skulle dra på tur fortalte Oskar at værmeldingen kunne tyde på at det kunne bli noe vind på fjellet. Men vi ble enige om at vi skulle dra uansett. Vi hadde jo brukt en del tid til å planlegge turen, og det ville jo uansett være fullt mulig å snu hvis været skulle bli altfor dårlig. Dessuten hadde vi jo alt det utstyret vi trengte til å ferdes trygt i fjellet. Så vi tok toget opp til Finse akkurat som vi hadde tenkt. Vi fylte det opp med en kjempediger haug med pulker og ski og utstyr, og så dro vi opp på vidda. Men Oskar, som har vært ute i hardt vær før, hadde fulgt med på værvarslet og booket plass til oss alle på DNTs turisthytte der vi sov første natten. Da vi våknet neste morgen, var det full storm.

Visualisering er viktig, det har jeg hørt og lest om utallige ganger, og som fotograf har jeg praktisert det selv i mange år. Likevel blir det sjelden helt som man har sett det for seg, og noen ganger blir det fullstendig annerledes. Da må en tilpasse seg til virkeligheten og gjøre sitt beste for å se mulighetene i den situasjonen man befinner seg i. Det gjelder både for fjellturer og for fotografering, akkurat som for livet ellers. Det ble ikke blå himmel og gnistrende hvit snø på vår fjelltur denne gangen. Vi fikk ikke engang sovet i telt. Men den opplevelsen vi fikk i stedet var ganske fantastisk. Tenk å få muligheten til å kjenne på storm i fjellet i full trygghet, i selskap med erfarne fjellfolk og med alt man kan trenge av turutstyr. Den erfaringen er i ettertid verdt mye mer for meg enn enda en hyggelig fjelltur med fint vær. Dessuten synes jeg bildene ble kule de også, selv om de i hvert fall delvis bærer preg av at det var vanskelige forhold. Jeg var oppriktig bekymret for om fotoutstyret skulle overleve turen, og det var nesten umulig å se hvordan bildene ble. Jeg kunne ikke bruke mye tid på innstillinger og justeringer; jeg måtte ta raske avgjørelser og håpe på det beste fordi hvert forsøk på fotografering raskt ble veldig smertefult for både hender og øyne. Men jeg liker bildene nettopp fordi det var en spesiell situasjon som jeg kanskje ikke kommer til å oppleve igjen, og smerten i hendene og øynene har gått over for lengst.