Utenfor komfortsonen

Det viste seg å være langt utenfor komfortsonen min dette, veldig langt utenfor. Det var ikke slik jeg så det for meg da jeg tilbød meg å være med som fotograf på klatrekurs med Fjellsport. Jeg hadde dannet meg et bilde i hodet av hvordan det skulle være, og hva slags bilder jeg skulle ta; en klippevegg med boltede topptau-sikringer og folk som klatret opp og rappellerte ned på en forutsigbar og sivilisert måte mens jeg i ro og mak tok noen skikkelig kule bilder fra bakken eller fra på sin høyde noen få meter opp på veggen. Det viste seg snart at det ikke var helt sånn det skulle foregå. I stedet skulle vi alle sammen klatre en rute på tilsammen seks taulengder, eller nesten 400 meter opp i luften. Selve klatringen var ikke vanskeligere enn at selv jeg kunne klare det – det var omtrent sånn at de mer erfarne klatrerne kunne gå opp med hendene i lommene – men det var altså høyt. Det var veldig, veldig høyt. Sikringene som skulle forhindre at vi styrtet døden hvis vi falt var laget av kiler som de mer erfarne klatrerne plasserte underveis; det var altså noen tynne vaiere og nylonbånd som forhåpentligvis skulle redde livet mitt hvis jeg falt. Enda en gang ble jeg minnet på at et fotooppdrag sjelden blir helt sånn som man har sett det for seg.

Det var tidlig i september i fjor at det var tid for en ny økt med kompetanseheving for medarbeiderne i Fjellsport, og det var en fin liten gjeng på 10 personer som hadde meldt seg på klatreturen til Hægefjell i Telemark, til det som skulle bli en blanding av læring og fornøyelse over tre dager, med to netter i telt rett ved foten av fjellet. Varri, som er en av Fjellsports leverandører, stilte med guider, kunnskap og en hel del utstyr til både klatring og friluftsliv, og det lå an til å bli noen fine dager i naturskjønne omgivelser, med både fagkunnskap, moro, og nye erfaringer. Men etter hvert som de påmeldte fikk klart for seg hvordan klatringen faktisk skulle komme til å foregå, tror jeg det var flere enn bare jeg som spurte seg selv om dette virkelig var en god idé. Det var noen av kollegaene som virket noe anspente før selve klatringa, og denne turen skulle definitivt komme til å tøye komfort-grensene for flere av oss som var med.

Vi kjørte fra Fjellsport en tirsdag ettermiddag etter jobb, og kom frem til Hægefjell rundt halv åtte på kvelden. Vi fikk utdelt telt som Varri-gjengen hadde tatt med, og vi gikk i gang med å sette dem opp. Det er jo alltid litt krøkkete å sette opp en ny type telt for første gangen, særlig når du ikke har fått noen instruksjoner og det i tillegg begynner å bli mørkt, men med litt samarbeid kombinert med noe tidligere erfaring, så var teltene satt opp på relativt kort tid, og vi fylte dem med liggeunderlag og soveposer. Guttene fra IT-avdelingen fyrte opp et bål og så var det tid for kveldsmat og røverhistorier den første kvelden.

Neste morgen begynte med frokost i det fri, med kaffe lagd på gassbrennere og med bacon og egg lagd på bålpanne. Det er kanskje litt upraktisk å lage frokosten på bålpanne eller på gassbrenner, sammenlignet med å lage den hjemme på kjøkkenet på induksjonsovnen, og det tar litt lenger tid også. Men det er veldig deilig på sin egen måte, og maten smaker som regel fantastisk når den endelig er ferdig. Det er få ting som kan sammenlignes med å sitte i dunjakke og lue og nyte dagens første solstråler med en kopp nytraktet og rykende varm kaffe.

Etter frokosten fikk vi vårt obligatoriske faglige påfyll, da våre venner fra Varri viste oss et utvalg av sine telt, liggeunderlag, soveposer og brennere. Etter det var det tid for å klatre.

Jeg har lite erfaring med klatring. Jeg rappellerte et par ganger da jeg gjorde min militærtjeneste for … ehm … en del år siden, og så har jeg vært med for å sikre for sønnen min som klatrer på et innendørs klatresenter en gang i uken. Selv har jeg ikke klatret, men jeg har i flere år tenkt at jeg gjerne vil prøve. Det ser jo så kult – og enkelt – ut på TV. Nå var altså sjansen kommet til å få prøve under organiserte og trygge (forhåpentligvis) former. Det var faktisk duket for en helt spesiell opplevelse, en fantastisk mulighet til å prøve noe som var ganske nytt for meg. I tillegg skulle det vise seg som en fin anledning til å få bevege meg et godt stykke utenfor min egen komfortsone.

Ved foten av fjellet fikk vi en kort innføring i hvordan klatringen skulle foregå. Vi skulle klatre en kjent rute som kalles Via Lara, en rute som er populær særlig for nybegynnere. Gjengen vår ble delt opp i fire taulag der vært lag bestod av én erfaren klatrer og to som var … mindre erfarne. Den mest erfarne klatret først opp en taulengde mens en av de to andre i taulaget sikret med tau nedenifra. Når lederen hadde klatret så høyt som tauet tillot, etablerte han en standplass med sikringer laget av nylonbånd, noen karabinkroker og små metall-kiler som han plasserte i sprekker i fjellet. Så brukte han en taubrems for å sikre de to andre klatrerne mens de klatret opp til den nye standplassen. Når begge de to mindre erfarne klatrerne kom opp til standplassen gjorde laget alt sammen på nytt. Den erfarne klatreren klatret opp en ny taulengde – mens en av de mindre erfarne sikret – for så å etablere enda en ny standplass som han brukte til å sikre de uerfarne klatrerne igjen. Sånn skulle vi holde på hele dagen og godt ut på kvelden, og for hver ny standplass vi kom opp til så ble utsikten enda litt bedre og høydeskrekken enda litt mer intens. I vårt lag var det Viktor som var den erfarne klatreren, mens Mikkel og jeg var de som ikke var så erfarne, og hverken Mikkel eller jeg var superkomfortable med høyden. Siden jeg skulle prøve å fotografere og filme litt innimellom, så tok Mikkel på seg oppdraget med å sikre Viktor når han klatret, og det oppdraget utførte han på en utmerket måte hele dagen. Men under hele klatreøkten, som altså varte i mange timer, så ikke Mikkel ned en eneste gang. Han var altfor redd for at han skulle få panikk og stivne helt om han så hvor langt det var ned til bakken. Så i stedet konsentrere han seg nøye om sin sikringsoppgave og skjøv vekk alle tanker på hva som var under oss. Og mens Mikkel sikret Viktor så satt jeg med nesen ut over avgrunnen og dinglet med føttene mens jeg prøvde å få ut fotoapparatet ut av sekken for å knipse noen bilder og kanskje filme litt – helst uten å miste hverken kamera eller sekk i hodene på dem som klatret nedenfor oss – før det på nytt var min tur å klatre opp til neste standplass.

Det er når du beveger deg utenfor komfortsonen at det kan skje spennende ting. På innsiden er det trygt og behagelig, men hvis du vil føle spenning, skape minner, eller utvikle deg som person så må du ut av tryggheten og inn i det ukjente, uvante eller vonde. Hvis du tør satse, eller når du anstrenger deg utover det som er komfortabelt, da kan det skje interessante ting. Der ute i det ukjente der alt kan gå galt, der kan du også vinne dine største seire, eller i det aller minste komme deg litt lenger enn det du gjorde i går. Hvis du pusher deg selv når du egentlig synes det er altfor skummelt eller altfor tungt, da øker du også muligheten for å oppnå noe bemerkelsesverdig, eller for å få til noe du ikke har klart før. Vante klatrere ville nok ikke synes at denne klatreruten på Hægefjell var noe bemerkelsesverdig eller minneverdig i det hele tatt, men for oss som aldri hadde klatret før så var den noe helt spesielt; og den følelsen var nok i stor grad knyttet til hvor fryktelig skummelt flere av oss syntes at det var. Hovedgrunnen til at dette ble så spesielt for i hvert fall meg, var at det var så høyt. Seks taulengder! 400 meter! Det er høyt altså. Klatringen var riktig nok ikke så veldig vanskelig; den var lett nok til at vi alle klarte det. Risikoen for å falle var ikke overhengende – men konsekvensen av et fall ville jo likevel ha vært fatal, og dessuten så hjelper rasjonelle argumenter om lav risiko og gode sikringsrutiner lite mot høydeskrekk.

Denne klatreturen ble en fantastisk spennende og minneverdig opplevelse for meg, nettopp fordi den føltes så ekstrem. Jeg stolte på Viktor og de andre erfarne klatrerne, på at de hadde den nødvendige kompetansen til å sette opp sikringer som holdt meg trygg mens jeg klatret, og at de passet på meg under hele klatreturen, men jeg var likefult redd for høyden. Dessuten ble jeg fort sliten å holde meg fast på fjellet på en unødvendig engstelig og krampaktige måte, og det gjorde klatringen til en utholdenhetsprøve i tillegg til en kamp mot høydeskrekken. I ettertid så er det jo nettopp disse utfordringene som gjorde opplevelsen så spesiell for meg. Det ga meg en følelse av å ha gjort noe utover det vanlige. Jeg tror ikke jeg kommer til å glemme min første klatretur til Hægefjell på lang tid.

Det begynte å bli mørkt da vi endelig kom oss opp til toppen av Via Lara. Da vi var kommet oss godt over kanten og følte at vi atter stod på trygg grunn sa Mikkel at han var klar for å se ned for første gangen siden vi begynte å klatre. Han snudde seg og utropte:

– Å fy faen!

Vi unnet oss noen minutter til å spise litt Kviklunsj og beundre utsikten fra toppen, før Viktor kveilet sammen tauene våre og vi begynte å gå over fjellet for å komme tilbake til leirplassen vår. Det begynte allerede å skumre, og det var et godt stykke å gå.