Liv: Fotoutstilling i Sandefjord

For meg er det ofte lettest å stå et stykke unna, og liksom betrakte livet utenfra. Da kan jeg ta del av livet uten å forstyrre eller bli forstyrret. Jeg skjuler meg helst bak kameraet. Der føler jeg meg trygg. Og med kameraet og objektivet prøver jeg å fange et menneske, en situasjon, en del av livet. Når jeg fotograferer prøver jeg å fange en situasjon, slik at den som ser bildet kommer nær menneskene og livet i fotografiet. For det er vanligvis de uforstyrrede situasjonene som blir best på bilde, i hvert fall er det slik for meg. Når jeg tvinges til å arrangere situasjonen blir den noen ganger unaturlig, og mennesket som er bevisst på kameraet gjemmer ofte livet bak en maske. Men i de øyeblikkene da menneskene glemmer fotografen og kameraet, kan bildene våkne til liv.

Derfor liker jeg så godt å fotografere bryllup. Hvis jeg kan få lov å være med et brudepar hele dagen, fra de begynner å gjøre seg klare på morgenen, til de skjærer bryllupskaka og danser brudevalsen på kvelden, så gir det meg hundrevis av muligheter til å betrakte livet på passe lang avstand. Brudeparet har ikke tid til å bekymre seg over fotografen. De har tusen andre ting å tenke på i løpet av bryllupsdagen. Fra sidelinjen, ofte med teleobjektiv, ser jeg hva som skjer, og jeg fotograferer det jeg ser. Jeg prøver å være klar når situasjoner oppstår og når uventede ting skjer. På denne måten klarer jeg noen ganger å fange litt av livet i mine bilder.

Små barn er det letteste og det vanskeligste å fotografere. De føler sjelden trang til å samarbeide med fotografen. De beveger seg ut av lyset, ut av fokus. Noen gråter og snørrer og snur ryggen til kameraet. Men hvis man er klar når situasjonen kommer kan man få virkelig gode bilder. Bilder som er naturlige, ærlige, og fulle av liv.

Når jeg har jobbet med TV-nyheter, spesielt i Norge, har jeg ofte fått spørsmålet fra vaktsjefen eller redaktøren: «hva har du for situasjoner,» eller, «hvilke situasjoner kan vi få?» Man vil gjerne ha bilder som lever, der ting skjer av seg selv i TV-ruta. Man vil helst ha noe mer enn en politiker eller en jurist som blar i noen papirer på et kontor, eller som går med bestemte skritt forbi TV-kameraet. Hvis man har dårlig tid så er det vanskelig å finne gode situasjoner. Men hvis man har litt mer tid så blir det litt lettere. Da kommer situasjonene ofte av seg selv etter hvert, og TV-innslaget blir levende.

Da jeg for alvor begynte å lære meg å ta stillbilder for noen få år siden, var det naturlig å ta utgangspunkt i det jeg hadde lært under mine 15 år som nyhetsfotograf i TV. Og på mange måter er det fortsatt det som fungerte best for meg som TV-fotograf som fungerer best for meg når jeg jobber med stillbilder som portrett– eller bryllupsfotograf. Hvis jeg kan få lov å stå litt på siden og se på mennesker i naturlige situasjoner, så er forutsetningene for å skape levende bilder til stede. Da må jeg bare stille skarpt og eksponere riktig.